«FUCK CANCER».

Bokstavane på armbandet er ein av tinga som vitnar om kva Thea Stucki Kvikne har vore gjennom. Kvikne-arvingen sit i resepsjonen på hotellet i Holmen, Balestrand sentrum. Ho peikar på fleire små arr på skuldrene. Det er andre små vitnesbyrd om kreften som var med ho i eit halvt tiår.

– Eg fjerna sikkert ti føflekkar i åra etter at eg var sjuk, seier ho med eit skeivt smil.

Sjølve sjukdomsperioden var ikkje så lang. I mars 2014 henta mora ho ut av gymtimen i Belehalli og gav beskjeden om at ho hadde fått kreft. I mai same år var kroppen fri for kreftceller. Slik sjukdom set likevel spor.

Då er det provoserande å sjå tenåringar koka seg i sola for å få brunfarge å visa fram på sosiale medium.

Har du fem år til overs?

Thea sola seg aldri. Likevel utvikla det seg kreft i ein føflekk på foten hennar.

Åtte år seinare gjer TikTok-trenden «#uvindex» sport av å sola seg når UV-strålinga er på sitt høgaste. Enkelte postar har fleire millionar likarklikk, og viser solbrune kroppar på solsenger. Gjerne med ekstreme solskilje.

Fleire viser til UV-stråling på opp mot 9–10 på indeksen som verdas helseorganisasjon brukar. Skalaen går opp til 11.

Utanfor vindauga på Kviknes Hotel er sola i ferd med å bryta gjennom. På telefonen til Thea står det at indeksen er på tre.

– Allereie her står det ganske tydeleg: «Avgrens tida i sola, og bruk rikeleg med solkrem», seier ho i det ho legg telefonen ned att i lomma.

Thea hadde ikkje fått med seg Tiktok-trenden før ho vart ringt opp av Bergensavisen (BA). Dei lurte på kva ho, som tidlegare kreftsjuk, meinte om at unge leikar med elden. Ho fekk sjokk av det ho såg på TikTok.

– Eg unner ingen å gå gjennom det eg gjorde, sa Thea til avisa.

Kort tid etter ringde Dagbladet ho. I ettertid har Amedia-aviser over heile landet delt saka om Thea. Blant dei Nettavisen. NRK omtalte trenden få dagar etter BA, og viste til deira sak.

– I dag såg eg at VG skreiv om det på Snapchat-profilen sin.

VG har over 500.000 følgjarar på Snapchat.

– Kva ville du sagt til dei, om du møtte nokon som dreiv med denne trenden?

– Eg trur ikkje det eg ville sagt då hadde gjort seg i avisa. Men for all del. Om du har fem år av livet ditt som du kan tenkja deg å bruka slik eg gjorde, så køyr på. Men vit at det er om du er heldig. Er du uheldig, så døyr du.

Var heldig

Thea si sjukdomshistorie byrja med det ho trudde var ei fotvorte. Som ein aktiv tenåring spelte ho fotball for Balestrand IL. Ho likte å stramme skoa ekstra hardt, men det byrja å gjera vondt i vorta. Den vart irriterande.

– Den blei såpass høg at eg reiste til legen for å ta ho vekk. Han reagerte litt på den, og sende den inn til sjukehuset i Førde for å vera på den sikre sida.

Ho reiste frå legekontoret i Holmen og la legebesøket bak seg.

To veker seinare kunne ho framleis ikkje ha gym på grunn av såret på foten. Med det sat ho på sidelinja og såg på klassen ha gymtime i Belehalli då ho fekk ein SMS frå mora.

Ho måtte hentast på skulen, men fekk ikkje vita kvifor.

– Eg kjente igjen ansiktsrykket då eg såg ho. Det var det same som ho hadde då eit nært familiemedlem av oss døydde.

Hjå lege Gunnar Engan fekk 17-åringen diagnosen, og vita om vegen vidare. På Haukeland vart ho operert, friske hudceller frå magen vart transplantert ned på foten.

Alle lymfeknutane i venstre lysk vart fjerna etter spor på spreiing.

I mai same år var ho kreftfri.

Likevel venta fem til seks år med jamne testar for at ein skulle oppdaga eventuelle tilbakefall tidleg.

Medan behandlinga stod på, rakk aldri Thea og ta innover seg kva som skjedde rundt ho. Alt gjekk slag-i-slag.

– Eg ser jo på bileta frå den tida at eg ikkje var spesielt glad. Men reaksjonen kom først etterpå, då eg var frisk, men framleis måtte ta nye prøvar.

– Då forstod eg liksom ikkje kvifor eg skulle gjera kjedelege ting som skule om eg når som helst kunne få dødsdommen gjennom eit tilbakefall. Eg ville berre gjera det som var gøy, vera ute blant vener og feste.

I eitt år gjekk ho til psykolog for å handtera inntrykka.

– Det eg hugsar best er einsemda. Å sjå venene mine heime kosa seg i vårsola og henga ute til natta kom, medan eg ligg på Haukeland og masar etter meir morfin, gjer inntrykk.

I møte med kreftsjukdomen vart den uskuldige ungdomstida sett i perspektiv for Thea. Ungdomsdramaet som følgjer med å gå på vidaregåande skule, verka ikkje så viktig lenger.

– Eg forstod kor privilegerte me var, og kor skjørt livet er. Fram til kreften kom var eg veldig flink jente, og skulle gjera alt rett. Etterpå såg eg at det viktigaste er å vera snill mot dei rundt seg og å sjå dei.

Må snakka om det

I dag er Thea dyrepleiar på ein klinikk i hovudstaden. Det er to år sidan ho var ferdig med dei periodiske kontrollane, og kreften har aldri vist seg igjen. Ho trivst godt i Oslo, men er glad for at ho kan bruka feriane heime i Balestrand.

Likevel pregar opplevinga ho enno. Arra på magen og lysken vil nok alltid vera synlege.

Det same er arra etter føflekkane ho fjerna i åra etterpå. I lysken har aldri følelsen blitt heilt det same igjen, det kjennest ut som foten søv konstant.

Ho er oppteken av å snakka om det ho har vore gjennom for å spreia kjennskap om sjukdommen.

Thea har vore med på fleire av Kreftforeininga sine kampanjar, mellom anna #Bareblid, som er ein kampanje mot solarium.

– Det som har skjedd, har skjedd. Eg kan ikkje skjula det. Det er ganske få som får med seg informasjon om dette.

– Difor er det viktig at me snakkar om dette. Er du uheldig, er det nok å verta solbrent éin gong.