Det naturskjønne fraflytningsfylket. Innbyggere i Sogn og Fjordane fremhever alltid naturen når det er spørsmål om hva som gjør fylket til et godt sted å bo. Det vises til verdensarven, og til tusenvis av turister som besøker fylket for å se på breer, fjell og fjord. Fargerike og glinsende brosjyrer ligger på alle turistkontor. De samme fjell og fjorder er avbildet i klar luft og høy blå himmel.

Bøkene om Sogn og Fjordane er mange. I nesten alle er det naturen som spiller den spektakulære hovedrollen. De som bor i dette fylket, er midt i smørøyet - der hvor alle vil være, i hvert fall noen få uker om sommeren. Men så viser det seg når vi ser på befolkningsstatistikken at Sogn og Fjordane likevel ikke er et sted hvor alle vil være. Folketallet ikke bare stagnerer. Det har gått tilbake de siste 10 årene. Særlig i Sogn. Verdensarv og flott natur er altså ikke nok for å få folk til å bli eller bosette seg i fylket.

Fortellingene om fjellet. Indre Sogn har mange små steder hvor landskapet trer frem som en ”øy av kultur” i en ellers barsk natur. Turistene, enten de kommer fra Japan eller Sarpsborg, ser fjell og breer og knytter ikke noe spesielt til disse. Men det samme landskapet er for folk som bor her gjenstand for en pågående minneproduksjon. Mens turisten ser et ”tomt” fjell, ser de innfødte et fjell som er knyttet til fortellingen om hvordan mennesker gjennom generasjoner har brukt og hatt nytte av fjellet. Fjellet har vært ferdselsårer for fe og folk i generasjoner. Jakt og fiske har vært nyttige næringer. De fortellende strukturer ligger som usynlige årer i naturen. Historiene om mennesket i naturen, om strev, slit og glede tas frem og fortelles og gjenfortelles. Naturen har og gir mening.

For utenforstående, som ikke er en del av denne kollektive minneproduksjonen, oppleves naturen forskjellig avhengig av tidligere erfaringer. Mange opplever en fremmedhet som skaper avstand. Det er nytt og annerledes, flott og storartet, men det er ingen grunn til å bli værende. For folk som bor i fylket, derimot, vil den subjektive opplevelse som er innvevd av personlige fortellinger og kollektive tradisjoner i en lang tradisjonslinje, farge ”blikket” som ser naturen.

Den helsefremmende naturen. Det er altså en relasjon mellom hverdagslivet slik det leves og naturen. Når Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse gjør sine opptellinger over folks helse og levealder og finner at folket i dette fylket lever lengst i landet, blir fylkesordfører Nils Sandal intervjuet og sier: ”Vi har en fantastisk natur som gjør det mulig å nyte friluftsliv, som turer i fjellet og fisking i fjord og sjø. Det er for mange viktig for livskvaliteten”. I tillegg er folk flinke til å dyrke fellesskapet, sier Sandal, og mener at det er det er disse kvalitetene som er årsak til all helse og lykke.

Naturen blir på den måten årsak til lang levealder og god helse. Men når naturen har en så altomfattende forklaringsverdi, blir den et problem. Ingenting trenger å endres. Alt er bra – som det er. Levekårsforskeren, professor Jon Ivar Elstad, mener derimot at levealderen generelt er høyest i de regionene der inntektsulikheten er lav. Det har lite med natur å gjøre.

Tradisjon og natur som profilering. Unge mennesker i fylket er opptatt av hvordan fylket profilerer seg. Da Kongens 70-årsdag ble feiret i Oslo, stilte Sogn og Fjordane med et brudefølge på over 60 personer. Det var både vakkert og stemningsfullt, men unge mennesker kritiserte innslaget fordi de mente det bygget opp under myten om Sogn og Fjordane som traust og gammeldags. Bunadsmafiaen hadde enda en gang slått til.

Den som sterkest målbar kritikken, var Anne Viken, en ung journalist utflyttet fra fylket. ”Eg lurer ofte på kvifor Sogn og Fjordane absolutt skal markedsføre seg som eit fylke som stagnerte ein gong på attenhundretalet”, sier hun i et debattinnlegg i ”Firda”. Hun kritiserer fylket for profileringen utad. Det er alle klisjeene om fylket som gang på gang blir servert. Det er bunader, felespill, fjordhester, fjell og fjord. Det er de nasjonalromantiske tablåer og klisjeer som dyrkes. Hvor er det moderne Sogn og Fjordane, spør Viken. Viken stiller et viktig spørsmål. Som svar får hun et forsvar for bunaden.

Men det er ikke bunader som er saken her. Det er heller ikke det Anne Viken diskuterer. Problemet er at når fortiden er så beundringsverdig at den hele tiden må reproduseres, så er det ikke plass til det moderne Sogn og Fjordane. Det er naturen og tradisjonen som gjelder. Når den sognske identitet blir diskutert på hyggekveld på Sogn folkemuseum, går folk mann av huse, til de grader at suksessen må gjentas. Er det noe fylke i hele landet som skriver så mange lokalhistoriske bøker, gards- og ættehistorier? Det er ikke noe galt med det, men går det ikke vel mye ressurser, tid og energi med til å vedlikeholde en minneproduksjon over fortiden samt og til å fastfryse det nasjonalromantiske bildet av Sogn og Fjordane? Burde ikke tid og krefter brukes på å reflektere over hva det moderne Sogn og Fjordane har å tilby, og hvordan fylket bør profileres?

Arbeid, kunst og kultur. Hva gjør kommunene i Sogn og Fjordane for at unge mennesker skal finne fylket attraktivt? Når Sogn Avis har førstesideoppslag om til sammen fire unge kvinner som flytter tilbake til fylket, forteller en slik oppmerksomhet at dette ikke er hverdagskost. De unge kvinnene peker alle på én ting som var nødvendig for å flytte tilbake: Utfordrende jobber. Flott natur og minneverdig tradisjon kan ikke snu en negativ flyttestrøm. Men hva er det som skal til? Er arbeid nok? Kanskje er det nå på tide å lytte til hva unge mennesker mener om dette temaet, og invitere til en skikkelig idédugnad.