Det finnes mange veier til økonomisk rikdom. Du kan vinne i lotto. Du kan arve. Du kan spekulere i aksjer. Eller du kan etablere en bedrift og ved hjelp av hardt arbeid og kanskje en del flaks, nyte vintrene på dine gamle dager som millionær på Costa Blanca.

Men det finnes også en annen og mer stillferdig måte hvor rikdommen kommer umerkelig og nærmest av seg selv uten at man behøver å løfte så mye som en finger. De siste tiårene med økonomisk vekst har skapt tusenvis av millionærer i Norge. Men som vi skal se: Det er ikke alle i Sogn og Fjordane som har særlig grunn til å være fornøyd med denne utviklingen.

I 1975 ble det kjøpt en leilighet på Frogner i Oslo. Prisen var kr 125.000. I dag er den samme leiligheten verd cirka fem mill. kroner. Hvis en oppjusterer 1975-prisen til dagens priser, får vi kr 550.000. Altså har eieren av leiligheten hatt en netto formuesøkning på mer enn 4,4 mill. kroner. Eksempelet er ikke enestående. Det er snarere regelen for dem som var så forutseende eller heldige at de skaffet seg en bolig i denne delen av Oslo i 1970-årene.

Vi som er flasket opp med sosialdemokratiet hvor likhet og rettferdighet framheves som bærende prinsipper, kan saktes stille mange spørsmål ved slik velstandsopphopning: Er det rettferdig? Burde man skattlegge gevinsten? Men slike spørsmål skal vi la ligge. Vi nøyer oss med å konstatere at noen som følge av samfunnsutviklingen har fått en sterk økning i sin formue. I stedet for å stille spørsmål skal vi prøve å finne ut hvem det er som har mest grunn til å være fornøyd med utviklingen. Finnes det vinnere og tapere, eller er det bare vinnere?

Også boligprisene bestemmes i et marked, og er avhengig av tilbud og etterspørsel. Hvor mange ønsker å selge boligen sin? Hvor mange er på jakt etter bolig? Hvordan tilbudet og etterspørselen og dermed prisene utvikler seg, er igjen avhengig av økonomiske forhold: Er vi inne i en periode med økonomisk vekst eller er det økonomisk stagnasjon.

Godt hjulpet av høy oljepris og gode tider i de fleste næringer har den økonomiske veksten i Norge vært sterk de siste årene. Men en skal ikke reise mye rundt i landet før en innser at den økonomiske veksten er ujevnt fordelt både geografisk og sosialt.

Stavangerområdet har som følge av oljevirksomheten opplevd en eventyrlig økonomisk vekst. Andre steder som blant annet en del indre bygder i Sogn og Fjordane har derimot havnet i bakevja med økonomisk stagnasjon. Bedriftsetableringer er få eller fraværende. Den eneste aktiviteten man kan observere fra tid til annen, er en utvidelse eller oppussing av alders- og sjukeheimen.

I områder med økonomisk vekst skapes det mange nye arbeidsplasser, og det er netto tilflytting av folk. Det er flere som etterspør boliger og færre som ønsker å selge. Dermed presses boligprisene oppover. Det motsatte er tilfelle på steder med økonomisk stagnasjon. Her er det vanskelig å selge boliger og om man lykkes, må man ofte ta til takke med en lav pris.

Siden svært mange har mesteparten av sin formue plassert i boligen, vil prisutviklingen på boliger ha avgjørende betydning for formuesutviklingen.

Eier du din egen bolig? Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) var den gjennomsnittlige prisveksten for boliger i fjor 16,7 pst. «Bra!» tenker du, «da har jeg blitt atskillig rikere bare i løpet av det siste året». Men man kan ikke trekke en slik konklusjon på grunnlag av gjennomsnittstall for hele landet. Sett deg med én fot i isvann og én fot i kokende vann: I gjennomsnitt er temperaturen ganske behagelig, men det vil neppe være din konklusjon dersom du prøver dette eksperimentet.

SSB har publisert tall som viser den gjennomsnittlige prisen pr kvadratmeter på boliger for alle fylker fra 1991 og fram til i dag. Går vi dypere ned i tallene, framkommer interessante ting.

Jeg har sett på den reelle prisutviklingen fra 1991 og fram til i dag på eneboliger med et boareal på 140 kvadratmeter. Prisøkningen i Sogn og Fjordane er kr 620.000. Fornøyd? Det har du ikke særlig grunn til, for hvis du hadde eid en tilsvarende bolig i Oslo ville din formuesøkning vært på nesten tre mill. kroner. Faktisk er Sogn og Fjordane helt på bunnen av statistikken når det gjelder verdiøkning på boliger.

Oslo topper suverent, men boligeiere i Akershus, Hordaland, Troms og Finnmark (!) har også en formuesøkning på mer enn én mill. kroner i forhold til de fra Sogn og Fjordane. Om man ser på den prosentvise prisstigningen, for å korrigere for ulik inngangsverdi, blir konklusjonen den samme. Vi er på landsbunnen. Prisutviklingen på boligen og dermed formuesutviklingen for folk flest i Sogn og Fjordane, holder ikke tritt med utviklingen i noe annet fylke.

Hvilke konsekvenser har så dette? Hvis du tenker på å flytte, kan du ikke regne med å få så mye penger at du uten å ta opp lån kan kjøpe nytt med tilsvarende standard som det du har. Og hvis utviklingen fortsetter på samme måte, blir gapet mellom det du kan forvente å få og det du må betale for en bolig i et annet fylke, bli større og større for hvert år. At prisen på boligen har steget med 107 prosent de siste femten årene er til liten hjelp når prisstigningen har vært sterkere i alle andre fylker. Relativt sett har vi blitt fattigere.

Men tallene fra SSB forteller ikke alt. Også i Sogn og Fjordane har vi vinnere. Framveksten av HSF har bidradd til at man i Sogndal har fått bylignende tilstander i boligmarkedet. Hvis du derimot kjøpte deg hus på Steinklepp i Lærdalsdalen i 1990, kan du neppe selge huset i dag og bruke salgssummen til å finansiere et boligkjøp i Sogndalsfjøra, Førde eller Florø. Innad i fylket er det altså store, og økende, ulikheter.

I tider med økonomisk vekst blir vi rikere, men med boligprisene som indikator, ser vi at rikdommen ikke fordeles jevnt i befolkningen. Så langt har det vært en negativ utvikling for Sogn og Fjordane. Men det er langt fra sikkert at dette vil fortsette: Det kan tenkes at boligprisene i sentrale strøk blir så høye at ungdommen vil velge sitt eget fylke. Og kanskje blir dagens tapere morgendagens vinnere?