Men plutselig var vinteren her likevel! Vil det føre til at høsten og tidligvinteres oppmerksomhet om klimaproblemene med ett er over? I mellomtiden har Vallas fall vært det dominerende tema i norsk offentlig debatt, og George W Bushs fall i internasjonal offentlig debatt. Den massemediestyrte offentligheten er flyktig og tilfeldig.

Ny dokumentasjon

Stadig ny faglig dokumentasjon og politiske utspill ser likevel ut til å holde fast klimautfordringen som relevant diskusjonstema. Jeg vil bidra ved å knytte vårt ansvar for klimaendringene opp mot et gløtt inn i den mest overordnede filosofiske tematikken, de ontologiske spørsmålene, om grunnstrukturene i vår forståelse av det som er, gjennom all omskiftelighet. I en massemediestyrt tid er det ikke mye rom for slike langsiktige problemstillinger, men betyr det at de ikke er viktige?

En kjapp sammenligning med debatten om statskirken: Vi overraskes stadig av at så mange ennå vil holde fast på statskirken. De fleste synes jo til daglig å bry seg så lite om den. Nå ser det ut til at den likevel er nokså viktig for folk, men at de forstår og viser det først når det er fare for at den kan bli borte. Klimaet, slik vi har vært vant til å ha det, har vart mange ganger lengre enn både statskirken og kristendommen.

Rimelig stabilt klima, tross årstidenes svingninger og sporadiske dramatiske utslag, som «den lille istid» på 1700-tallet, kjenner vi lengre tilbake enn til de første store sivilisasjonene, dvs. minst 5000 år. Nå står vi overfor drastiske, menneskeskapte klimaendringer, større enn på de siste 100000 år, frykter forskere. Da blir vi var verdien av det vi har hatt, begynner å frykte at vi kan miste det, og spør hva vi har gjort.

Har vi sporet av?

Hva om den dypeste årsak er at vi har sporet av i vår fortolkning av virkeligheten, vår ontologi? Hvor mye er vi villige til å gjøre med det, for å redde det kjente og trygge, som vi de siste hundreårene etter den industrielle revolusjon, inntil oljealderen, har levd som ubekymrede snyltere på, tatt som kostnadsfrie selvfølgeligheter for oss?

Det er for disse problemstillingenes skyld jeg har satt ordet «gud» inn i tittelen på denne kronikken. Hva forbinder vi med ordet «gud»? I vår tid synes flere og flere å forbinde mindre og mindre relevant for deres livsforståelse med dette ordet. I beste fall har de et religionshistorisk forhold til det. Det viser til gamle forestillinger i ulike religioner om vesener eller makter med innflytelse over verden. I «vår kulturkrets» har moderne vitenskap ført til at folk mener at de har stadig mindre bruk for gud for fortolkningen og forståelsen av verden. Gud har blitt et begrep og en faktor i enkelte religiøse mennesker og miljøers forestillingsverden, og kanskje i en noe større krets av menneskers verden ved spesielle foreteelser som ulykker, kriser og død. Men i den offentlige diskurs tillegges gud og tilstøtende ontologiske temaer ikke lenger en funksjonsdyktig mening.

Jeg tror ikke denne utviklingen er uttrykk for saklig fremskritt i vår virkelighetsfortolkning. Snarere tror jeg det er uttrykk for en form for kollektiv feilslutning, for at noe har sporet av. Jeg mener ikke med dette å forsvare enhver anvendelse av ordet «gud».

Guds utvalgte mennesker?

Jeg vil ikke forsvare fundamentalistiske forestillinger om gud, som hevder at gud har gitt (utvalgte) mennesker melding om hvem han er og hva han krever, gjennom bestemte, «hellige» bøker. Slike forestillinger fra muslimsk hold er blitt verdenskjente de senere årene. En dag må moderate muslimer gjøre klart at deres religion ikke skal praktiseres på denne måten. At lignende forestillinger, riktig nok ikke fulgt opp med tilsvarende voldelig praksis, også er utbredt i kristelige miljøer, vil jeg heller ikke forsvare.

Det jeg er opptatt av, er guds rolle som betegnelse for den oppfatning at det finnes mening og sammenheng i tilværelsen, og at denne meningen og sammenhengen setter grenser for hvordan vi kan behandle verden, uten å bringe verdenshelheten i ubalanse, f. eks. klimaubalanse. Å snakke om gud betyr å mene at verden, tilværelsen har noe å si oss, og at vi har rotet oss ut på ville veier, når vi lever som om tilværelsen, universet, ikke har noe å si oss om hvordan vi bør forstå og leve i verden.

Jeg lærte å tenke på denne måten av den danske filosofen Løgstrup, som besøkte meg i Sogndal ikke så lenge før han døde i 1981. Hans tekster oversettes til stadig flere sprog, og han leses i stadig flere fagmiljøer. Primært er det det han har skrevet om mellommenneskelig etikk, og begrunnelsen for den, folk har vært opptatt av. Han hevder at vi er skapt slik at vi har mer eller mindre av hverandres liv i våre hender, og at det i det ligger en etisk forpliktelse om å ta vare på andres liv.

Økoetikk og «råvarelager»

Men han var også vel så tidlig ute som Arne Næss med økoetikk. Han hevdet at velmenende, store filosofer, som Immanuel Kant, er årsak til avsporingen og har bidratt til å gi oss en misforstått oppfatning av vårt forhold til den fysiske verden: At den er et råvarelager som står til vår disposisjon. «Råvarelager» betyr at den i seg selv er nøytral, at den ikke har noe å si oss om gud/meningen med verden og våre liv. Vi har vent oss til å se verden som noe utenfor oss, noe vi er uavhengig av, mens saken er at vi er materie, liksom verden er det.

En av løgstrups sterkeste økotekster er skrevet som en utlegning av den svenske forfatteren Harry Martinsons fantastiske epos Aniara (1956). Det handler om de siste menneskers reise fra jorden etter at de har gjort den ubeboelig, på et romskip som kommer ut av kurs og er på vei ut i det uendelige rommet, det uendelige intet. Først da, sier han i sin tolkning av Martinson, blir de var hva jorden var for dem, blomstene, værets skiftninger, alt som kan berøres osv. Det er fra alle tings legemlighet sinnet vårt stadig friskes opp og fornyes. Verden er vårt opphav, det som holder oss oppe. Det er som skaper av alt dette Løgstrup mener det er mening i å snakke om gud. Og at det er skaperen og det skapte vi krenker, når vi behandler det som råvare.