Vil den kraftige investeringsveksten i fornybar energi gi varige arbeidsplasser i Sogn og Fjordane? Sannsynligvis, sier Kristin Linnerud ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, men det krever et realistisk syn på de utfordringer bransjen står overfor med hensyn til marked, teknologi og rammebetingelser.

Bedrifter som satser på fornybar energi som solcellepanel, brenselceller og bioenergi, var fjorårets børsvinnere – både i Norge og internasjonalt. For eksempel har det norske solenergiselskapet REC siden børsnoteringen i juni i fjor hatt en kursvekst på hele 35 %, og har nå en markedsverdi lik industrigiganten Orkla. Det er stor interesse for å investere i nye selskap med miljøvennlig energiproduksjon. I fjor gikk nærmere 1/10 av all ny aksjekapital i USA til slike formål. Politisk får næringen drahjelp fra uventet hold. President George W. Bush har lovet at innen 2010 skal forbruket av bensin reduseres med 20 %. Dette skal skje gjennom mer effektive motorer og ved overgang til drivstoff produsert fra planter.

Hva skjer så i Sogn og Fjordane? Selskapet Norsun, som er startet av REC-gründer Alf Bjørseth, besluttet i august 2006 å bygge en fabrikk for produksjon av silisium-wafere (skiver) for det internasjonale solenergimarkedet på Årdalstangen. Norsun tar sikte på å starte produksjonen med 65 ansatte mot slutten av 2007. Det er òg planer om å opprette et senter for fornybar energi i Årdal.

Mange aktører ser på Høyanger som et attraktivt industristed for fornybar energi, og muligheten for etablering av en fabrikk for produksjon av miljøvennlige brenselceller for biler har vært diskutert. SFE, Sunnfjord Energi og Sognekraft har sammen med fire andre kraftselskap nylig opprettet Vestavind Kraft AS. Dette selskapet skal være en drivkraft for å utvikle vindkraftprosjekt på Vestlandet, og har 12 ulike prosjekt til vurdering.

Den store entusiasmen for fornybar energi er uten tvil gode nyheter for miljøet, men er den også bra for investorer og for etablering av varige arbeidsplasser?

For det første ender ofte en voldsom entusiasme for en bestemt teknologi i tårer. Mange trekker paralleller mellom investeringsveksten i fornybar energi og investeringsveksten i telekommunikasjons- og internettselskaper mot slutten av 1990-tallet. Som kjent fikk dotcom-bølgen en brå slutt, og mange investorer tapte betydelige beløp. Nå er kanskje denne sammenligningen litt urettferdig. Omfanget av investeringer i fornybar energi er ikke like stort som under dotcom-bølgen.

Dessuten er interessen for fornybar energi understøttet av forhold som sannsynligvis blir viktigere framover. Regjeringer ønsker ikke å være avhengige av ustabile regimer for levering av olje og gass. Det er også en økende bevissthet knytt til klimagassutslipp og global oppvarming. Sist, men ikke minst, høye oljepriser gjør alternative energiformer mer attraktive. Likevel kan følgende sitat fra Douglas Lloyd i Venture Business Research være på sin plass: «There's too much money chasing too few opportunities. How is it possible that this many solar companies are going to succeed? They're not.»

For det andre tar det tid og koster penger å utvikle miljøteknologi. Da gjelder det å ha tilstrekkelig med tålmodig kapital i ryggen. For eksempel forskes det på en konkurrerende tynnfilmsteknologi for solceller. Filmen monteres på vanlig vindusglass og vurderes som langt billigere å produsere enn silisiumbaserte celler; dagens dominerende solcelleteknolgi. På andre områder, som vindkraft, har det alt skjedd en utvikling over tid. I følge magasinet Economist har kostnaden med vindkraft blitt redusert fra 8–10 cents til 3,5–4 cents per kWh siden 1990 pga. bedre turbiner og større volum. Men selv vindkraftteknologien møter problemer. I 2005 fikk danske Vestas, en av Europas ledende produsenter av vindturbiner, et underskudd på 1,2 milliarder kroner. Dette skyldtes enorme garantikostnader på grunn av havarier av eksisterende installasjoner. Likevel, jo mer penger som satses på fornybar energi, jo raskere vil teknologien utvikles og kostnadene falle.

Sist, men ikke minst, er produksjon av fornybar energi dyrere enn tradisjonelle løsninger. Ta for eksempel kraftproduksjon. Selv om prisgapet mellom elektrisitet produsert fra vannkraftverk eller gasskraftverk på den ene siden og elektrisitet produsert fra alternativ energi på den andre siden har krympet, så eksisterer det fortsatt. Det betyr at lønnsomhet er avhengig av offentlige støtteordninger. I oktober i fjor la statsråd Enoksen fram en støtteordning for fornybar elektrisitet. Vindkraftprodusenter vil få 8 øre per kWh produsert elektrisitet. Umodne teknologier, og elektrisitetsproduksjon basert på bioenergi, vil få 10 øre per kWh. Det gjenstår fortsatt å se hvorvidt dette er nok til å sette fart på investeringer i fornybar energi. Likevel har jeg tro på etablering av varige, grønne arbeidsplasser i Sogn og Fjordane. Det er en politisk vilje og en forretningsmessig iver etter å satse på fornybar energi, og fylket kan skilte med kompetanse innen industri- og kraftproduksjon. Men ikke alle virksomhetene vil overleve, og en del investormidler vil gå tapt. Det betyr at investor må ha magemål til å tåle høy risiko. På den andre siden bør vi, for å redusere risikoen, skaffe oss oversikt over marked, teknologi og rammebetingelser til denne nye vekstnæringen. Kanskje vi kan gjøre det sammen – ved å danne et nettverk mellom forskning, industri og politisk nivå?