i forbindelse med saken i Balestrand der skoleelever har filmet vold mot en jevnaldrende og lagt den ut på nettstedet YouTube, innrømmer lensmannen på stedet at fenomenet til nå har vært ukjent for han. Det er en klok innrømmelse, særlig om den følges av erkjennelsen av behovet for økt kulturell kompetanse og innsikt i hva som foregår innenfor visse ungdomsmiljøer. Når vold og mobbing filmes og legges ut på internett, kan det for eksempel fortelle oss noe om unge menneskers kulturelle forestillinger om vold, mobbing, straff og skyld.

Saken i Balestrand er ikke enestående, selv om fenomenet er relativt nytt i Norge. Og nettstedet YouTube er bare én arena som den «nye» teknologien har gjort tilgjengelig. I begynnelsen av desember ble for eksempel to 13-årige jenter i Trøndelag tatt for nettsjikane. Jentene hadde laget en nettside der de over lengre tid hadde sjikanert en uvitende klassevenninne.

Som kulturforsker med interesse for ungdom, kjønn og vold, har jeg en tid vært oppmerksom på internett som arena der konflikter blant unge både tematiseres og får sitt visuelle uttrykk. For det første er det interessant at selv om YouTube i prinsippet er tilgjengelig for alle nettbrukere, regnes det her som ungdommenes sted – et sted der de voksne ikke har tilgang. Ungdom har alltid markert sin status som unge ved å lage egne steder der de voksne ikke har tilgang. I vår tid kan slike plasser være virtuelle. For det andre forteller ungdommens bruk av internett mye om hvordan barn og unge i dag må forstås som kompetente mediebrukere. Medieforskningen var lenge opptatt av hvordan media påvirker barn og unge, men med den kulturorienterte medieforskningen har perspektivet endret seg, og et viktigere spørsmål i dag er snarere: Hva gjør ungdom med media?

For meg er allikevel det mest interessante med voldsfilmer på YouTube, spørsmålet om hva slags mening dette har for de unge selv. Er volden bare underholdning og estetikk, eller er filmingen og mangfoldiggjøringen uttrykk for oppfatninger av straff og skyld i de unges forestillingsverden?

I forbindelse med feltarbeid blant unge jenter om erfaringer med vold, ble jeg overrasket over den opptattheten de unge viste i forhold til at det skulle synes at en jente hadde blitt banket.

Den fysiske volden er en kroppslig erfaring. Den skal merkes på kroppen i dobbel forstand. Den skal erfares av offeret (følelsesmessig og fysisk smerte), men også av utenforstående (tegn etter volden). I klasseromsdiskusjoner med ungdom der jeg brukte et avisbilde av en jente som hadde blitt slått og fått blåmerker på armene, forsto ikke elevene (både gutter og jenter) hvorfor utøverne av volden bare hadde slått henne slik at hun fikk blåmerker på armene? Hvorfor ikke ansiktet? Da kunne jo også andre se at det hadde skjedd henne noe!

Ut i fra engasjementet i diskusjonen tolker jeg ungdommene dithen at straffen ikke bare skal merkes på egen kropp – straffen ligger også i at andre kan se at offeret har blitt slått. I dette ligger mye av ydmykelsen for offeret.

Når det gjelder kroppen det utøves vold mot, er merkingen av denne noe som har dype røtter. I Europa gjennom 1500–1700-tallet foregikk avstraffelser for de mest alvorlige kriminelle handlinger i form av et offentlig skue der kroppen til den skyldige skulle avstraffes og tortureres. All kriminalitet ble betraktet som en fornærmelse mot kongen, og derfor var det nettopp kroppen som måtte avstraffes, siden den ble ansett som et «lerret» der makten skulle projiseres inn. En slik straff- og disiplineringstankegang har som kjent blitt forskjøvet fra disiplinering av kroppen til disiplinering av tanken.

Når ungdommene jeg har snakket med, er så opptatt av at volden skal synes, er det derfor interessant å se dette som uttrykk for hvordan de oppfatter at vold mot andre unge må skje i form av en disiplinering via kroppen. Voksenkulturens handlingsplaner og kampanjer mot vold er en form for disiplinering av tanken, men de unges disiplinering er horisontalt rettet: De går tilbake til kroppen og situerer skammen og straffen på den skyldiges kropp.

Dermed prøver jeg meg med påstanden om at voldelige handlinger som filmes og legges ut på nettet, er et fenomen som kan forstås ved å rette blikket mot det komplekse samspillet mellom ungdoms mediebruk og deres forestillinger om vold, straff og skyld. YouTube er arenaen der offeret blir synlig, der offeret ydmykes og henges ut. Og som voldsforsker vet jeg noe om at det å være offer for vold, paradoksalt nok henger sammen med opplevelse av skam.

Det knyttes nemlig mer skam til å ha plassert seg i posisjonen som offer enn det er skamfullt å være utøver. Dette fikk vi en pekepinn på i en undersøkelse som ble gjort i sammenheng med toårsmarkeringen av den daværende Bondevik-regjeringens manifest mot mobbing. Av 1104 spurte mente 45 % at ofre for mobbing har helt eller delvis skyld i mobbingen selv. Det var de yngste (15–24 år) som la mest ansvar for mobbing på mobbeofrene – hele 54,5 % av denne aldersgruppen mente at offeret selv var helt eller delvis skyldig i sin situasjon (Bergens Tidende 24.9.2004). Det finnes altså en kulturell forestilling om at det er offeret som skal bære skylden og skammen. Om utøveren angrer, eller viser tegn på anger, så ydmyker han/hun seg overfor offeret. Derfor har også anger med makt og maktforhold å gjøre.

I YouTubes verden har de unge makten og regien. Når de filmer og legger ut voldelige hendelser, forteller det oss noe om at de er moderne individer som selv tar stilling til de normative spørsmål. Dette er et trekk ved det moderne – nemlig det selvrefleksive. Kanskje ønsker ikke ungdommene å bli belastet med det «kulturen» eller utenforstående («de voksne») mener er rett eller galt. De avgjør selv hvor grensene går, eller deres kollektivs normer avgjør det. I denne tankegangen aktualiseres også ungdommenes begrep om hevn. Men det er en annen historie.